Det har heldigvis oppstått en offentlig diskusjon omkring hvordan gatene gjennom Bakklandet skal brolegges: skal det legges flate, sykkel- og rullestolvennlige betongheller eller skal de mindre transportvennlige brosteinene fortsatt få lov til å ligge? Formannskapet har allerede gjort et valg, og det valget ble etter Adresseavisens utsagn i en artikkel 16.05. gjort uten at « … gatestein knapt var tema i det offentlige ordskiftet.» Nei, selvfølgelig, noe så gammeldags og besværlig som brostein trenger man jo ikke bruke mye tid på å drøfte, når (ironisk sagt) alternativet er å unngå at et par minutters sykling med ubehagelig humping (ja, jeg vet hva jeg snakker om) gjennom et av de best bevarte historiske bymiljøene i Trondheim? Brosteinen i gatene er en av de elementene som tilfører dette lokale bylandskapet en historisk opprinnelighet, og forsvinner de, forsvinner også et vesentlig element i dette om ikke helt autentiske, så i alle fall godt bevarte historiske bymiljøet. Skal dette miljøet fragmenteres bare fordi noen ikke klarer å ha ræva på setet de stakkars minuttene det tar å sykle gjennom Bakklandet. Dette må ikke skje, og i alle fall ikke med det historiske bakteppet bevaringen av Bakklandet kan vise til. Kjære politikere, vis nåde og barmhjertighet overfor de stakkars brosteinene som skaper så flott bygulv gjennom Bakklandet! Vi syklister skal nok klare oss (det kan ikke være verre enn å sykle ned Steinberget på vinterstid uten strøing).
Det som foregår på Bakklandet nå må vi sette inn i en større sammenheng, som har med hvordan vi tar vare på arven etter byens fortidige liv: for Trondheim har, i likhet med mange andre moderne bysamfunn, dessverre ikke benyttet sjansene som har vært til stede for å ta vare på de historiske møteplassene som gir byrommet identitet og tidsdybde, elementer som skaper særpregede og unike byrom vi ønsker å oppholde oss i.
Det kan dessverre ikke forundre noen, for i Trondheim er det fortsatt Nidarosdomen, og kanskje litt Stiftsgården og Bryggerekkene, som er innbegrepet av bevaringsverdige lokalhistoriske miljø av betydning. Men det må ikke være sånn at det er estetikk, elitemiljøer og det monumentale som alene skal påkalle seg en oppmerksomhet i den offentlige debatten om utformingen av byrommet, for intet fortidig liv er viktigere å bevare enn fragmentene av det som utfoldet seg i dagliglivet og i det fysiske miljøet som var en del av dette. I dagens byrom finnes både åpenbare og skjulte fragmenter av byens fortidige liv. Disse kan føre oss tilbake til tider med andre utfordringer enn de vi står overfor i dag, og som kan bidra til refleksjon og dermed økt innsikt i vår egen tids utfordringer.
En av de viktigste levningene etter byens fortidige liv gjennom mer enn tusen år, er byens mange små og store gateløp; noen av dem går helt tilbake til tiden da ruvende skikkelser i Norgeshistorien som Einar Tambarskjelve, Harald Hardråde og kong Sverre gikk rundt og tråkket rund på brolegningen i dagens Krambugata, mens andre ble anlagt etter den store bybrannen i 1681, da den eneveldige kong Christian 5. ga militæringeniøren Johan Caspar von Cicignon oppdraget med å gjenoppbygge byen. Men tro ikke at verken Cicignons barokke avenyer eller middelalderens trange veiter lever evig av den grunn, for opp gjennom århundrene har gater og deres forskjellige brolegninger kommet og gått som følge av reguleringer etter katastrofebranner eller av andre tungtveiende årsaker. F.eks. etter Svartedauden i 1350 med påfølgende pestutbrudd sank folketallet såpass at byrommet ble liggende igjen tynt befolket, og det oppsto snarveier på tvers av de tre-fire hovedgatene over eiendommer og kirker som var falt i ruiner, men som i dag ikke har levnet noen spor etter seg. Senere, når folketallet atter begynte å ta seg opp og byrommet igjen ble befolket oppsto det mange nye små gater, særlig i byens vestre utkant og i nerbyen, mot sjøen.
60 meter tårn på Nyhavna
Mange av disse gatene fra tidlig nytid (1600-tallet) er i dag bevart i byens veiter, det er bare et fåtall av disse som går tilbake til middelalderen. Når arkeologene graver i bygrunnen avdekkes mange av de historiske gatene ved å identifisere gatedekket. Gjennom det aller meste av middelalderen var gatene trebrolagt, de store mer forseggjort enn de små og trange mellom husrekkene. Men etter hvert ble trebroleggingen erstattet av kuppelstein lagt i mange varianter. Små hugget gatestein slik vi kjenner til bl.a. fra Bakklandet kom imidlertid ikke før tidlig på 1900-tallet. Så altså, byens gater og broleggingen av dem inngår i en stor historie vi ikke bare skalter og valter med i et uinteressert Formannskap, de fortjener oppmerksomhet, omtanke og kjærlighet som byens gulv, på samme måte som vi omsorgsfullt steller med vårt egne parkett- og flislagte gulv hjemme. Bevar byens historiske gater og gategulv, bevar brolegningen på Bakklandet og fullfør Skasliens plan fra 1997 om å brolegge veitene og oppruste fasader, belysning skilting. De vil bli oaser i bylandskapet!
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Er ChatGPT vår nye huslege?
Er ikke gangveier for fotgjengere?
Forkastelig behandling av ville dyr